Inn i den dype tiden
Langsomt, langsomt puster jorden. Fjell hever og senker seg. Gjennom landskapets årenett flyter liv, flyter død.
Avgrunner heves til overflaten.
Trer fram.
Det er vanskelig å se Torill Brostens kunst separat fra det som skjer i disse ekstraordinære tider. Hennes organiske former, de utilsiktede hendelsene på papir og lerret. Figurasjonene som trer fram, som konkretiserer seg i alt det som flyter. Flyter. Som manifesterer seg som øyer, stener som dukker opp der isen smelter.
Som organismer, som virus.
Som noe uventet disharmonisk i harmonien, noe vi ikke så komme.
Noe som kom likevel.
Som er isolert og likefullt en del av det hele.
Torill Brostens arbeider er utformet på lerret eller papir, i tyntflytende akryl eller akvarell-maling. Kunstneren blander gjerne inn stoffer som fargepigmentene kan reagere med. Hun sier selv at hun er på jakt etter uventede virkninger; krakelering, små eksplosjoner i fargen, avgrensinger i flyten. Arbeidene er vakre, nesten poetiske. De minner vagt om landskap. Sett ovenfra, enten tett på eller langt fra.
Mikrokosmos - makrokosmos.
Brosten er fascinert av natur - og kanskje spesielt av landskap med is. Som på Island og Grønland - eller i Norge for den del. Det er noe med lag og sjikt, med skiftene i form, at is og vann endrer fjell. Det myke og det harde, det faste og det flytende. At landskapet er gitt form av noe som ikke lenger syns, når isen er smeltet og vannet fordampet.
Det er likevel ikke konkrete landskap som ligger til grunn for Brostens arbeid, men ideen om naturen. Livsløpet til et landskap. Prosessene som former, det er dette hun har i tankene når hun bearbeider flaten. Når hun kontrollert lar tilfeldighetene råde, lar fargen finne sitt løp på papirets eller lerretets flate vidder.
Paletten er sart, men markant. Kunstneren holder seg oftest innen sort, hvitt, gult, oransje og blått.
Og turkis. Fargen til tusen år gammel is, jordens hukommelse.
Den dype tids farge.
Ingenting formidler jordens historie som is. Is tar tid opp i seg og bevarer hendelser gjennom millioner av år. Lik årringer i trær, bare over et mye lenger tidsspenn. Små bobler avslører den atmosfæriske sammensetningen luften hadde i det øyeblikket den ble fanget og frosset. Tettheten i et is-lag viser hvor varmt eller kaldt det var det året. Urenheter forteller om organismer, forurensing, vulkanutbrudd eller hvor langt havisen strakk seg...
Is bevarer, og avslører for den som kan lese. Is lagrer ikke bare klimavariasjoner, den former hele landområder. Tap av is påvirker livet på jorden. Ikke bare for polare økosystemer og urfolk som er avhengige av ismassene for sin eksistens, tap av is påvirker klimaet for oss alle. Metan, bakterier og virus, som ligger bundet i tundra, vil frigjøres når isen smelter og utgjøre en trussel for vår eksistens.
Brostens malerier er vare symfonier om flyt og fasthet. Felt av maling går i oppløsning, som krakelerende is. Farger smelter inn i hverandre i et hav av hvitt og sarte pastelltoner. Papirarbeidene har et mer aggressivt uttrykk. Formene leder tankene hen på virus og bakterier, rotnettverk for trær og sopp, noe som sprer seg. I disse arbeidene står formene ofte fram mot en ensfarget bakgrunn, som var de organismer i en petriskål, isolert fra sine omgivelser. Det er både tiltrekkende og frastøtende. Skjønnheten forfører, men skremmer.
Brostens uttrykk er en dødens og ekstasens estetikk, noe som overgår det mennesket kan styre og kontrollere, som ligger utenfor vår viljes kontroll.
Alt dette er tanker jeg gjør meg når jeg ser Torill Brostens bilder; Jeg ser overflatens vakre farger, kunstnernes spill med former og mellomrom, aggressive og flytende former, skarpe konturer og transparente pigmentlag. Og jeg får den følelsen vi kanskje alle har i disse underlige tider; Dette at alt på overflaten tilsynelatende er som det skal, men at en usynlig fare ligger under. Noe jeg ikke kan gripe og sette ord på.
Selv sier kunstneren ikke noe om disse aspektene ved arbeidene sine. Hun henviser meg til det teknisk-maleriske, hva hun ønsker å oppnå av visuelle virkninger i flate, form og valører. Hvilke stemninger og energier hun vil formidle. At hun ønsker å kontrollere noe ukontrollerbart.
Likevel. I disse skinnende fargekonstellasjonene tilbyr kunstneren oss lag på lag av mulige tolkninger. Vi inviteres til å reflektere over tid, liv og død, over det skjønne, det sanne og det gode, slik vi har gjort siden filosofen Platons tid.
I evighetens mørke stillhet
Og for all tid
Vandret jeg
Tid rant stille inn i meg
Jeg ble
Ubevegelig
Jeg tapte meg i bølgene
... og ble en blå avgrunn
Der rørte jeg ved havets mysterier
(Natalia Molchanova: The Dept, fritt oversatt)
Karin Sunderø 2020
En flytende verden
Torill Brostens bilder
Jeg tiltrekkes av den dynamiske umiddelbarheten i Torill Brostens papirarbeider, utført i tyntflytende akryl. Noen av dem er utført in situ, på ulike steder i naturen, i forskjellige landskaper; andre er skapt i atelieret. Likevel røper de ikke mye om geografi og topografi; enkelte ganger kan nok motivet gi meg noen enkle landskapsassosiasjoner, men bildene er i hovedsak nonfigurative inntrykk og stemninger som fanger energien og styrken, både i naturen og hos kunstneren selv.
Akrylfargene er brukt på en måte som kan få bildene til å ligne akvareller. De spenner fra det dynamisk heftige til det lyrisk vâre. Det skinner et lys gjennom dem alle, en primalkraft, nærmest, som fra tidenes morgen, verdens opprinnelse. Når jeg ser disse motivene under ett, slår det meg at de utgjør en skapelsesberetning. For vi ser inn i en verden ennå ikke ferdig formet, en verden hvor jord og himmel ikke er helt adskilte sfærer, hvor jordens og skapningenes indre fortsatt utvikles, hvor alt både fortettes og sprekker opp, pulserer, eksploderer og hviler ut. Det er som om vi får del i denne verdens, ja faktisk hele universets, skapelse.
Når dette blir til interessant kunst, er det i første rekke pga. Brostens ganske særegne fargesyn og hennes kresne behandling av fargene ved hjelp av denne fargefølsomheten. På papiret ser jeg intuitive fargesveip og spontane fargekonstellasjoner som fanger inn hele naturen, atmosfæren, vinden og været, og kunstnerens sinnsstemning de og da. Og det skjer ofte i én umiddelbar bevegelse som samler motivet gjennom det indre lyset som fastholdes i fargen.
Dermed blir dette en dobbel skapelsesberetning. For vi ser også kunstneren gjøre bruk av grunnleggende virkemidler for å skape sin billedverden med tilsynelatende helt enkle grep og gester. I flere av bildene ligger en eksplosiv kraft, som om Brosten har måttet slippe kontrollen, som om hun ikke lenger kan styre de heftige utbruddene. Men så er det nettopp det hun gjør, likevel – hun forblir i kontroll. Skapelsen styres og temmes på papirets overflate, i noe som må være en helt spesiell kombinasjon av sofistikert erfaring og villskapens intuitive kraft. Teknikken kan noen ganger se ganske enkel og rå ut, men den er likevel forfinet nok til å skape bilder som uimotståelig trekker meg mot sitt gravitasjonssenter.
Resultatet er bilder som tiltrekker gjennom sin raffinerte fargebruk og tilsynelatende løse penselføring, samtidig som de også holder meg på respektfull avstand gjennom sin heftighet. Slik blir Brostens akrylbilder også en nytolkning av de romantiske forestillingene om det sublime – det som i opplevelsen av natur og kunst både tiltrekker og frastøter, samtidig. Den skjønnheten som også kan virke skremmende og farlig, fordi den så lett kan oppsluke oss, tilintetgjøre oss fordi vi forstår at naturens krefter er større og mektigere enn kulturens.
I Torill Brostens kunst formidles naturkreftene umiddelbart, sterkt og direkte av fargenes voldsomme utbrudd på papiret. Samtidig ser vi også denne naturens skjønnhet der hvor hennes heftige penselføring roer seg. Til sammen skaper disse bildene et inntrykk av en flytende verden hvor Brosten, som i et ekko av for lengst svunne minner, henter fram de forgangne tider da alt på jorden formet seg – de for lengst tilslørte aspektene ved dagens landskap, og de glemte, utviskede stedene som ikke lenger helt gir slipp på sine hemmelige sider. Det som normalt er skjult for våre øyne.
Dette er en flytende verden hvor vulkanens og menneskets pust sidestilles, hvor tiden har rent ut men også samler seg til nytt sprang framover. En verden fylt av akrylfarger på papir, sikkert formet som små poetiske blad.
Trond Borgen
PRESSEMELDING
Torill Brosten og Gjertrud Hals
Ode til røttene
14. januar – 26. februar 2012
Vårsesongen i RAM galleri innledes med et samarbeid mellom Torill Brosten og Gjertrud Hals. Begge har bakgrunn i det tekstile samtidskunstfeltet, og de jobber i en bred og fornyet definisjon med de tekstile metodene.
I 2009 gjorde de et felles landskapskunstverk i Vengedalen i Rauma. Stedet i seg, stemningen i det dramatiske landskapet var et viktig utgangspunktet for prosjektet, og linjene fra dette land art-prosjektet trekkes nå videre til det galleribaserte “Ode til røttene”. I installasjonen, som bokstavelig talt kan kalles en ode til røttene, er galleriet omformet til en hundre kvadratmeter stor skog, der vi som publikum kan bevege oss inni installasjonen dekket av røtter og kvister møysommelig bearbeidet for hånd. Belysningen er dramatisk, teatral, og understreker transformasjonen fra naturrom til kunstrom.
I denne sammenhengen oppstår flere kontraster og møtepunkter; vi konfronteres med materialer – noen elementer er hentet fra naturen, noen fra andre steder. Det forgjengelige og det bestandige kræsjer og smelter sammen i en slags samtale om det vakre og det skremmende i det vakre som er fremmedgjort.
Samtidig har “Ode til røttene” preg av aksjon og alvor over seg: De økologisk kortsiktige menneskeskapte endringene naturen tvinges til å ta innover seg, får konsekvenser som kanskje er usynlige i overskuelig framtid, men som gjør seg gjeldende før vi er forberedte på dem.
I rommene mellom hver skulptur, slik en også kan oppleve røttene i utstillingen, gis et pusterom for det overveldende, og et tenkerom for veivalgene vi alle skal ta.
Brosten og Hals er utdannet ved henholdsvis Kunsthøgskolen i Bergen og Kunstakademiet i Trondheim. De har begge en lang rekke separat- og kollektivutstillinger bak seg, i tillegg til utsmykkinger, tverrfaglige prosjekter og pedagogisk virksomhet. Begge bor og jobber i Molde.
Velkommen til pressevisning torsdag 12. januar kl. 14. For å møte kunstnerne utenom denne, kontakt galleriet på tlf. 2233 5992 / 9164 0396.
Velkommen til åpning lørdag 14. januar kl 14. Kunstnerne vil være til stede.
Se også www.gjertrud-hals.no
Ode til røttene
Gjertrud Hals og Torill Brosten 2010
16. 1 – 14. 2.2010, Prosjektgalleriet, Kunstnersenteret Møre og Romsdal
Det rå kjellerlokalet som utgjør Prosjektgalleriet i Kunstnersenteret Møre og Romsdal har blitt invadert av naturen. Krøp den inn gjennom de til dels hullete og avskallede veggene eller har den slått rot nedenfra og sprenger seg nå ut av bygningen? Begynnelsen på verket er like vanskelig å peke på som slutten - det lever bokstavelig talt der nede mellom kjellerveggene. Rått, organisk og litt skremmende.
I verket Ode til røttene har kunstnerne Gjertrud Hals og Torill Brosten tatt med seg landskapskunsten til galleriet. Materialene røtter, grener og mose er vevet sammen til en skulptur som bokstavelig talt sprenger på i det lille lokalet. Den skulpturelle formen er så nennsomt sammenføyd, til tross for materialets røffe bestanddeler, at bare naturen selv kunne ha skapt et liknende helhetlig uttrykk.
Kunstnerne har sin opprinnelige bakgrunn innen tekstile uttrykk - men begge har etter hvert arbeidet i andre medium. Gjertrud Hals med frittstående skulpturer i mange typer materialer og Torill Brosten i stor grad innen maleri. Sammen i prosjektet Kunst i Natur i Rauma i 2009 laget de verket Her kor eg står kan eg sjå dalen, et stykke landskapskunst i ordets rette forstand. Ode til røttene kan sees som en forlengelse av landskapskunsten i Rauma.
Å sette en merkelapp på Ode til røttene synes vanskelig. Det har i seg elementer fra den tidlige landskapskunsten – og et slektskap til retningen Arte Povera fra slutten av 60-tallet, der man tok i bruk "verdiløst materiale" til kunst. Sågar konseptkunst - der ideen var det viktige og verkets materialitet var underordnet, synes nærliggende.
Men Ode til røttene er et verk av i dag. Som skulptur formidles det estetiske uttrykket gjennom verkets romlige form. Tredimensjonaliteten blir verkets fremste karaktertrekk. Som betraktere oppmuntres vi til å se verket fra flere vinkler - vi kan bevege oss i verket, så vel som rundt det. Dette elementet av romlighet virker fysisk inn på betrakteren - det er vanskelig å forholde seg upåvirket med røttene slynget rundt seg. Det litt klaustrofobiske understrekes ytterligere gjennom verkets forsøk på å vokse ut av rommet.
Røtter - en fundamental del av livet for både mennesker og natur. Våre menneskelige røtter er av immateriell karakter - Ode til røttene er konkret - påtrengende konkret.
Hilde Lien, kunsthistoriker, 14.01.2010